Antropologer og evolusjonsbiologer som har spesialisert seg på prehistorisk ernæring og evolusjonsbiologi, mener at påstander om at vi er godt tilpasset et kjøttrikt kosthold på grunn av evolusjonen, er mer basert på ønsketenkning og myter enn på fakta.

Det er nemlig ingen eller svært få funksjonelle tilpasninger til kjøtt i kroppen vår.

Med unntak av dyremelk, som fem befolkningsgrupper i verden har en tydelig tilpasning til, er de fleste anatomiske, fysiologiske og genetiske tilpasninger hos mennesker egnet for å spise planter. Noen av disse viktige tilpasningene er beskrevet nedenfor.

Kjøtt og andre animalske produkter er ikke nødvendige for å leve et sunt og godt liv i 2024. Det finnes mange alternativer som er bedre for helsen, miljøet og dyrene. Noen hevder at det finnes en rekke essensielle stoffer eller næringsstoffer som bare kan fås fra kjøtt, og at plantebasert kosthold vil føre til sykdom på lang sikt. Dette har vi hørt i minst 30 år. Men slike påstander har rett og slett ikke vist seg å stemme. Flere studier har vist at plantebasert kosthold er gunstig for helsen. Folk som spiser mye frukt, grønnsaker, korn og belgfrukter har lavere risiko for mange sykdommer. De lever lengre, og har lavere risiko for hjerte- karsykdom, kreft, fedme og diabetes type 2.

Dagens forskning støtter også at et høyt inntak av animalske produkter, spesielt rødt og bearbeidet kjøtt, øker risikoen for ulike helseproblemer. Dette antyder at kroppen vår ikke er optimalt designet for å fordøye og utnytte slik mat, i alle fall ikke hvis inntaket overstiger en viss mengde.

En alt-eter behøver ikke spise “alt”

Som andre primater, tilhører mennesker kategorien omnivorer (altetere), fordi vi har evnen til å fordøye både animalsk og plantebasert mat. Det er heller ingen tvil om vi oppfører oss som alt-etere, og at kjøtt har vært en del av vårt kosthold de siste 2-3 millioner år. Denne perioden var et viktig skritt i menneskets evolusjon, men den påvirket neppe våre biologiske behov i stor grad. Våre næringsbehov har utviklet seg og blitt finjustert i 25 millioner år, lenge før vi ble mennesker (homo sapiens).

Det meste av historien vår har vi hatt et plantebasert kosthold. Lik andre primater, var forfedrene våre tilpasningsdyktige og spiste det de fant. De eldste forfedrene våre levde som apene, stort sett av planteføde som frukt, blader, frø og rotknoller, med innslag av insekter innimellom.

En vanlig misforståelse er at en altetende må spise «alt», det vil si både mat fra dyr og planter. Faktisk er det slik at noen altetende spiser begge deler, mens andre har en forkjærlighet for det ene framfor det andre.

Primatfamilien - forskjellige aper og oss mennesker- har alltid spist mest plantebasert, noen primater spiser litt kjøtt og andre ikke i det hele tatt. Menneskene derimot ser ut til å ha en økende appetitt på kjøtt og en synkende interesse for plantemat.

Lite som tyder på at menneskekroppen er spesielt tilpasset kjøtt

Biologien til menneskesslekten har mange særegne trekk. Noen av dem er unike for vår art, og noen er felles med primatene og alteterne. Hjernen og fordøyelsessystemet vårt har en mer moderne form nå, men ernæringsbehovene våre har utviklet seg over millioner av år.

En logisk konsekvens av å hevde at vi er så “godt tilpasset” til å spise kjøtt og innmat, ville være at dette vises tydelig i vår anatomi og fysiologi. Men det gjør det i liten grad. Snarere har genetiske adapsjoner eller tilpasninger som har skjedd gjennom evolusjonen gjort oss mer og mer tilpasset stivelse og plantekost.

Antropologen og evolusjonsbiologen Nathaniel Dominy har forsket mye på hvordan kostholdet til de tidlige menneskene påvirket deres anatomi. Han hevder at vi ikke har noen spesielle tilpasninger til kjøtt fra et anatomisk perspektiv. Dette er i tråd med andre fremtredende antropologer som spesialiserer seg på forhistorisk kosthold, som Christina Warinner. Hun går så langt som å kalle påstandene om at mennesker er tilpasset et kjøttbasert kosthold for en myte.

- So, myth one is that humans are evolved to eat meat and that Palaeolithic peoples consumed large quantities of meat. Humans have no known anatomical, physiological, or genetic adaptations to meat consumption. Quite the opposite, we have many adaptations to plant consumption….
Harvard Professor Christina Warinner, Ph.D.

Som Warinner påpeker i dette sitatet er det få, om noen, tilpasninger til kjøtt, verken anatomisk, fysiologisk eller i vår genetikk. Bortsett fra dyremelk, som 5 befolkningsgrupper i verden har en klar tilpasning til, er de fleste anatomiske, fysiologiske og genetiske tilpasninger hos mennesker tilpasset konsumering av planter. Noen av disse tilpasningene er beskrevet under.

Tenner for planter

Våre forfedre hadde kraftigere kjever og større tenner enn dagens mennesker. Selv om tennene våre har endret seg gjennom evolusjonen, er de fremdeles best egnet til å spise planter. Store, flate tenner med tykk emalje er gode til å knuse og male maten. Menneskekjeven kan også beveges sideveis, noe som er typisk for planteetere.

Hjørnetennene våre er spissere enn de andre tennene, men fortsatt er de uegnet til å rive i kjøtt eller bite igjennom hud. Det finnes for øvrig mange eksempler på planteetere med langt mer fremtredende «hogg» tenner enn oss: gorilla, muskushjorten, flodhest mfl. Spisse hjørnetenner er altså ikke eksklusivt for kjøttetere. De fleste rovdyr har saksebitt. Vi har ikke dette.Vi har rett og slett ikke de nødvendige tilpasningene for å tygge rått kjøtt på en effektiv måte. Det er klart at vi har brukt verktøy for dette formålet – men teknologien har ikke endret biologien vår.

Fordøyelse og fiber

Det er heller ingenting som tyder på at menneskets fordøyelseskanal er spesialisert for kjøttspising. Ja, vi fikk en noe kortere tarm da vi gikk fra ren plantekost til å spise kjøtt, men fordøyelsessystemet vårt er fortsatt veldig annerledes enn det hos kjøttetere – med smalere spiserør, mindre magesekk, magesyre med høyere pH og et mye lengre tarmsystem – noe som er nødvendig for å fordøye plantemateriale – vi trenger ekstra plass for alle mikrobene, tarmbakteriene som hjelper oss med å bryte ned maten.

Forskjellige arter har ulike måter å fordøye maten på, og dette gjenspeiles i hvordan de indre organene er bygd opp og fungerer. Vår tykktarm har en viktig rolle i å fordøye komplekse karbohydrater, som resistent stivelse og fiber. Det er kjent at fiber er gunstig for mennesker for å forebygge tykktarmskreft, og fiber finnes bare i planter.

En kost med lite karbohydrater kan medføre at proteiner brytes ned i den nederste delen av tykktarmen og danner muligens skadelige stoffer som ammoniakk, aminer, fenoler og sulfider. Disse stoffene kan være knyttet til kreft og betennelse.

En mulig tolkning av tarmens begrensede formbarhet er at kjøtt (som er mer næringstett og opptar mindre plass enn blader og noe av det grønne) er passende mat for oss. Men plantemat som nøtter, rotfrukter, frø og frukt gir (akkurat som kjøtt) mange næringsstoffer uten å fylle opp mage og tarm for mye.

Plantemat er så rik på vitamin C at vi ikke behøver å produsere selv

Mennesker, i motsetning til de fleste andre pattedyr, mangler også evnen til å danne vitamin C selv, noe som er en evolusjonell tilpasning til et kosthold som består av mye frukt og grønnsaker. Fordi vårt kosthold i millioner av år har tilført store mengder av vitamin C, har vi rett og slett ikke behøvd å produsere dette livsnødvendige vitaminet selv.

Vi tåler kun små mengder vitamin A fra animalske kilder

I motsetning til mange kjøttetende dyr, kan vi mennesker omdanne betakaroten fra planter til vitamin A. Vitamin A fra planter i form av karotenoider tåles selv i store mengder, mens det skal svært lite retinol (animalsk vitamin A) til før vi får forgiftninger. Vi har ikke muligheter for å eliminere overskuddet slik som kjøttetere kan, og overskrider raskt toksiske verdier.

Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) har fastsatt trygge øvre grenser for vitamin A i form av retinol. Disse er 3000 mikrogram per dag for voksne og 800 mikrogram per dag for barn.

Lever av storfe inneholder hele 23220 mikrogram per 100 gram (råvekt). Det betyr at bare 10 gram lever daglig gir omtrent tre ganger så mye A-vitamin som det EFSA angir er trygt for barn. Så lite som 13 gram (!) storfelever vil overskride den trygge grensen for voksne og kan føre til forgiftninger over tid.

Et høyt A-vitamin-inntak kan gi alvorlige bivirkninger i sentralnervesystemet, hud og slimhinner. De alvorligste bivirkningene er fostermisdannelser

Dette er åpenbart ikke et problem for arter som er mer tilpasset kjøtt og innmat.

Evolusjonen har gjort oss til spesialister på stivelse

Stivelse finnes i alle planter og består av kjeder med glukose som fra naturens side faktisk er ganske vanskelig å bryte ned på en effektiv måte. Og dette er for en grunn. Planter vil faktisk helst ikke at vi skal spise deres energireserver, så de beskytter disse så mye de kan. Måten vi mennesker har overkommet denne hindringen under evolusjonen er ved å danne et spesielt enzym som tillater oss å bryte ned den semi – krystaliserte strukturen i stivelsemolekylet. Det enzymet kalles amylase.

En av de mest interessante genetiske tilpasninger som mennesker faktisk har, og som er selektert minst tre ganger gjennom vår evolusjons historie, er våre amylasegener. Dette er helt spesielt for menneskenes evolusjons utvikling og vi har langt flere kopier av dette genet enn sjimpanser og andre aper. Rent konkret betyr det at vi er utstyrt med ekstra mye amylase og dermed er spesielt godt tilpasset stivelsesholdig mat sammenlignet med andre plantespisende primater.

Amylase enzymet frigjøres i tynntarmen via bukspyttkjertelen, men i motsetning til de fleste andre dyr har vi også utskillelse av dette i munnen fra spyttet vårt.

Dette gjør at vi starter allerede i munnhulen å fordøye stivelse omtrent umiddelbart. Så når det når tynntarmen har det allerede gjennomgått en del av fordøyelsen slik at vi kan absorbere glukosemolekylene raskere.

Denne tilpasningen skjedde først tidlig i vår menneskelig utvikling. Deretter to ganger til, senest etter landbruksrevolusjonen med et høyere inntak av karbohydrater. Evolusjonen har beveget mennesker mer og mer mot plantemat, og spesifikt ført til stadig bedre fordøyelse av stivelse.

Tidlig i vår evolusjon tror man at den stivelsesholdige plantematen kan ha vært relativt toksisk. Så ved å utvikle denne tilpasningen som gjør at vi kan prosessere denne stivelsen mer effektivt, har vi kunnet utvide omfanget av spiselige planter/mat. Jo flere forskjellige matplanter man kan spise, jo mer muligheter har man for overlevelse og reproduksjon, stå imot sykdom etc.

Dette må ha vært spesielt viktig når datidens mennesker ble utsatt for endringer i omgivelsene. Planter omgjør sollys til stivelse og sender energier ned til røttene og noen i form av en knoll og rotfrukter eller frø. Det alle planter har felles er stivelse og det gjør at man kan finne noe å spise i ethvert habitat – kanskje bortsett fra arktiske strøk.

Dermed kan man forstå viktigheten stivelse har hatt i vår evolusjon og hvordan menneskenes overlevelse evolusjonært kan ha vært knyttet til denne genetiske tilpasningen.

Så for de som lurer på om våre forfedre spiste karbohydrater, så er svaret ja.

Ikke bare har dette vært en vesentlig del av kostholdet til primater, inkludert mennesker i millioner av år, men stivelse, har vært en av de viktigste energikildene gjennom vår evolusjon og sannsynligvis minst like viktig som kjøtt når det gjelder utvikling av menneskelige kvaliteter som større hjerne og mer effektiv fordøyelse.

Fortidsmennesker spiste noe kjøtt i steinalderen - men hva så?

Når matmangelen var stor, spiste mennesker kjøtt og andre ting for å overleve. Sulten gjorde at de aksepterte det meste som kunne gi dem næring. Noen ganger tydde de til og med til kannibalisme. Men vi kan ikke automatisk overføre dette til at kjøtt er det beste valget - idag- for å dekke vårt behov for energi og mikronæringsstoffer.

Menneskearten har overlevd på grunn av en kontinuerlig tilpasning til endret leveforhold, habitater og mattilgjengelighet. Selve premisset om at vi er “designet” til å spise en bestemt mat og derfor bør holde oss til denne maten, er derfor i seg selv ikke spesielt logisk.

Noen synes å mene at steinalderen var perioden vi spiste mest optimalt. Men det er altså lite som tyder på at vår biologi har noen spesielle tilpasninger til spesifikt til denne perioden.

Den største utfordringen i dag er på ingen måte å få nok energi eller næringsstoffer - men å få næringsstoffer uten å samtidig å få for mye kalorier eller stoffer som i skader helsen.